...

Gravsteinen har kommet, og ting blir bare enda mer virkelig og forjævlig trist. Det er så utrolig urettferdig at ikke alle små barn skal få retten til å leve. 
 

Når alt føles håpløst, og man mister håpet

I starten av hele dette marerittet følte jeg meg optimistisk, og hadde virkelig troen på at dette skulle jeg komme meg greit gjennom, sammen med Joachim. Han er tross alt helt utrolig, og støtter meg uansett hvor trist og fortvilet jeg har vært disse dagene. Vi planla begravelse, gjennomførte begravelsen, reiste på hyttetur, hygga oss og var sosiale.

Nå etter Joachim har begynt å jobbe igjen, innser jeg at det var han som var hele grunnen til at jeg klarte dette på den måten jeg gjorde de første dagene. Jeg støttet meg på han til alle døgnets tider, og følte meg trygg. Nå står jeg opp alene om morgenen, og kommer meg ingen steder. Eneste stedene jeg har vært alene til nå, er hos legen, og de gangene jeg skal dit, sørger jeg for å komme akkurat presis for å slippe å sitte på venterommet i frykt for å møte noen jeg kjenner.

Det har de siste dagene gått fra å føles vanskelig til nå å føles helt håpløst.

Man mister helt troen på at ting skal gå bra, når man innser at man ikke en gang kan gå på butikken uten å føle seg mislykket. Når det å se folk man kjenner rett inn i øynene blir et problem, skjønner man at ting ikke er på veg i riktig retning.  Å gå gråtende ut igjen fra en butikk, fordi man føler seg slem over og ikke se ordentlig på folk er ingen følelse jeg ønsker leve med.

Det er vondt å innrømme, men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å havne i situasjoner der jeg kanskje vil komme til å tenke på Nellie, eller i verstefall måtte snakke om det som har skjedd. Det er vanskelig for meg å få besøk av folk jeg ikke har møtt siden jeg gikk gravid, og det er vanskelig for meg å være i store forsamlinger. Jeg er redd for at folk jeg omgås skal ta opp dette temaet, og redd for å selv ødelegge stemningen ved å kanskje bryte sammen, slik som ofte har skjedd hjemme/i bilen de siste dagene.

Det skremmer meg også veldig at jeg i det siste har følt det vanskelig å snakke med familie om det som har skjedd. I starten var det det eneste jeg ville? Å snakke med familie, og få bekreftelser på at ting ikke er ens egen feil, og bekreftelser på at ting går bra. Så fort noen i familien tar opp dette temaet eller noe rundt det, svarer jeg kort og konkret, og later som om alt er greit. Det hjelper ikke lenger å høre at ting vil gå bra, når man ikke har troen selv.

Det er også veldig vondt å føle på at folk forventer at man allerede nå skal klare å gå ut i jobb igjen. Så klart er det å komme ut i jobb igjen noe jeg ønsker. Jeg elsker jo jobben min, kollegene mine er supre og det å leve en normal hverdag er alt jeg ønsker, men når jeg ikke føler at jeg klarer «å ta vare på meg selv», er det vanskelig for meg å se for seg hvordan jeg skal klare å ta vare på andre.  

De siste dagene har jeg tenkt mye på det å søke profesjonell hjelp. Jeg skulle gjerne ønske, og hadde veldig troa på at dette var noe jeg skulle komme meg gjennom uten hjelp utenfra, men når man for hver dag innser at ting bare blir verre og verre, må man nesten bare prøve. Jeg føler meg som en taper som trodde at jeg, av alle, skulle klare å takle en slik situasjon.

Å leve i en hverdag man ikke er lykkelig i er vondt, det er vondt og aldri føle at man lykkes, og det er vondt og hele tiden føle på et savn. Hele dagen går jeg med en trang om å reise til graven hennes, og bare sitte der i timesvis, og håpe at man en gang går tom for alle de vonde tårene som hele tiden presser på. Men slik er det dessverre ikke, og det er så vondt å vite.

"Aldri fikk ditt øye speile jordens skjønnhet, lysets prakt. Aldri fikk ditt øre høre gode ord vi skulle sagt."
 



 

Vårt livs største mareritt ...

De siste dagene har mange naturligvis lurt på hva som har skjedd med oss, og spurt hva som egentlig skjedde i forhold til svangerskapet og grunnen for at ting ble som det ble. Og for å gjøre det enklest og klarest mulig bestemte jeg meg for å skrive det her på en blogg, slik at detaljer ikke blir glemt, og at ting ikke blir spekulert om. Jeg har prøvd å skrive så detaljert som mulig, men samtidig så enkelt som mulig. Det er ikke alt man får med i et slikt innlegg, og det er ikke alle detaljer man husker heller, da man opplever noe slik og er såpass dårlig form i visse perioder av innleggelsen.Jeg kommer ikke til å legge ut noen bilder av Nellie, da dette blir for privat. Men jeg legger ut noen bilder av resten av oppholdet på Rikshospitalet.

Hele livet har jeg hatt en følelse av at jeg er en av dem som aldri kommer til å bli gravid, og at jeg aldri skulle få muligheten til å bli mamma. Jeg har egentlig aldri hatt noen grunn til å tro det, men har likevel bare hatt en følelse av det. Og når jeg da fikk vite i 2011/2012 at jeg hadde en cyste på hver av eggstokkene, så følte jeg at min sjanse hvertfall var borte. Jeg fryktet det verste, og var redd jeg da måtte fjerne eggstokkene også. Heldigvis gikk operasjonen bra, til tross for litt komplikasjoner med at den ene cysten sprakk og operasjonen tok noen timer lenger enn forventet. Dem måtte skylle buken med flere liter vann, og jeg slet en del i ettertid med traumer i underbevisstheten som førte til at jeg ofte besvimte da jeg dusjet og ikke taklet det å drikke rent vann engang. Dette bedret seg heldigvis veldig etter et års tid, og ting ble som normalt igjen. Selv om redselen fortsatt var der for at jeg ikke kunne få barn, selv om ingenting tilsa at det skulle stemme. Så i august/september 2015 kjøpte jeg og Joachim oss hus som vi pusset opp og slo oss til ro i.

Vi fant etterhvert ut at vi var klare for å stifte familie, og det tok ikke mange månedene fra jeg sluttet på p-piller før jeg ble gravid. Vi trodde ikke våre egne øyne når vi så at testen viste positiv, så vi reiste til legen og leverte en urinprøve med en gang. Denne viste også positiv, og vi var i lykkerus. Vi ringte rundt til hele familien med en gang, og dem ble også helt i ekstase. Det var nesten for godt til å være sant. De første månedene slet jeg veldig med kvalme og oppkast, men jeg var likevel overlykkelig over situasjonen. Etter uke 15 var kvalmen borte, og jeg kunne endelig jobbe igjen, da jeg kun kastet opp om morgenen og noen ganger om kveldene. Jeg var så glad da jeg kunne svare folk at "jeg har ingen plager", da dem spurte hvordan formen min var. Vi gledet oss så til tiden fremover med forberedelser og til jul, og jeg husker at allerede fra første uka jeg visste jeg var gravid, så visste jeg hvilken kjole jeg skulle bruke julekvelden.

Den 18.desember skulle vi på julegaveshopping til Sverige med mamma, stefaren min, søstera mi, kjæresten hennes, og foreldrene til Joachim, noe vi gledet oss veldig til. Jeg kjørte denne dagen, siden Joachim hadde vært på julebord kvelden før. Plutselig mens vi satt i bilen fikk jeg kraftige menssmerter, og ble veldig bekymret. Hele dagen gikk jeg med menssmerter, og alle vi var med sa jeg skulle ringe sykehuset. Jeg lurte meg selv til å tro at dette var helt normalt, og at det kom til å gi seg etterhvert. På hjemreisen kjørte Joachim, og jeg la setet helt bakover og hadde fortsatt veldig smerter. Joachim insisterte da på at jeg skulle ringe føden, så jeg gjorde det. Hun jeg snakket med da var veldig hyggelig, og sa at jeg var hjertelig velkommen dit for en undersøkelse, men vi ble etterhvert enige om at siden jeg ikke blødde så kunne jeg avvente hvis jeg ville det. Vi kom hjem og smertene roet seg. Så jeg trøstet meg da med at jeg bare var sliten.

Morgenen etter gikk jeg som vanlig på toalettet, og det var da det hele startet. Toalettet var fult av blod og jeg raste sammen... Vi ringte føden og kastet oss i bilen. Der ble vi tatt veldig godt i mot, og ble undersøkt i løpet av 20 minutter fra vi ringte og reiste hjemmefra. Det dem fant da var et hematom på 3,5 cm i diameter på morkaken. Jeg ble naturligvis veldig redd, men dem sa dem skulle gi meg tett oppfølging og betrygget meg med at et slikt hematom kunne man gå med hele svangerskapet, men det kunne også i bestefall forsvinne etter alt fra 4 dager til 2 mnd. Vi ble sendt hjem, og var ganske betrygget, men samtidig veldig bekymret naturligvis. Etter et døgn ga blødningen seg, men jeg lurte meg selv til å tro at jeg kjente lite liv, så kvelden den 21.desember ringte vi for å spørre om vi kunne komme en tur, kun for å få høre om alt var greit med bebien. Og det var det, men hematomet var uforandret. Hverken forbedret eller forverret.. Vi hadde egentlig fått time til kontroll den 22.desember, men droppet da denne, siden dem ga oss full undersøkelse kvelden den 21.desember. Morgenen 24.desember våknet jeg til blodbad i toalettet igjen, og verden raste da på nytt. Vi tilbrakte da dagen på sykehuset, og dem styra da veldig med det ene og det andre. Først var den inne på tanken om svangerskapsforgiftning, så var dem borte fra den tanken. Jeg hadde utslag på det meste på urinstiksen, deriblandt proteiner, som kan være et tegn på dette, og blodtrykket mitt målte dem av alle ting med elektrisk apparat... Noe jeg reagerte på, så dem målte det manuelt etterpå. Dette så da greit ut, sa dem. Jeg spurte om det var muligheter for å bli sendt til Rikshospitalet, der dem er spesialister på premature fødsler helt fra uke 22. Men dette ville dem ikke, siden jeg kun var i uke 23+4. Dette var en lege som jeg ikke hadde vært borti tidligere. Hun sa til oss at hvis hun ringte til Rikshospitalet og fortalte om situasjonen, så ville hun bare få til svar at «dette bryr vi oss ingenting om», så da stolte vi på det, selv om vi syntes det var rart.

Så neste kontroll da, var dagen før nyttårsaften, 30.desember. Vi kom da til Hamar sykehus, og det var samme legen som hadde undersøkt meg første gangen, som nå skulle se på meg igjen. Hun så da at hematomet fortsatt var uforandret, men at jeg hadde svært lite fostervann. Hun ringte derfor Rikshospitalet med en gang, og jeg fikk satt en lungemodningssprøyte som skulle klargjøre bebien vår for å komme ut, og så reiste vi innover. Der ble vi møtt av utrolig mange snille og flinke folk som visste hva dem drev med. Vi ble undersøkt av en legen samme kvelden vi kom, og dem skulle da finne ut hvorfor det var så lite fostervann. Dem mistenkte både at vannet kunne ha gått uten at jeg hadde merket det, men dette var lite sannsynlig, eller at det kunne være en konstant lekkasje. Det ble tatt blodprøver, blodtrykk og urinprøver mange ganger om dagen, og dem jobbet på spreng for å kartlegge hva som hadde skjedd. Selv om dem sa at dem skulle gjøre alt for at dette skulle gå bra, så var dem hele tiden veldig klare på at "mor er viktigst", noe som var veldig vondt for meg å høre. Jeg hadde ikke den meningen i det hele tatt. Det jeg aller helst skulle ønske, var at Joachim nå hadde sittet som en stolt far sammen med dattera si. Ettersom dagene gikk ble jeg dårligere og dårligere form, selv om jeg ikke merket så mye selv enda, og ville heller ikke tillate meg det. Jeg fikk påvist alvorlig svangerskapsforgiftning, ble satt på blodtrykksenkende tabletter, og ble brått sendt ned på intensiven etter å ha fått satt inn ballong. Der lå jeg til observasjon med en sykepleier ved siden av meg hele døgnet. Jeg fikk satt inn flere venfloner, arteriekran og fikk magnesium og ringer intravenøst. Magnesiumen skulle holde forgiftningen i sjakk, men jeg hadde likevel antydninger til kramper stort sett hele døgnet. Samtidig som alt dette skjedde, fikk vi beskjed om at dette mest sannsynlig ikke kom til å gå bra, men at alt håp ikke var ute. Vi fikk også snakke med 3 barneleger om risikoen ved en så tidlig fødsel og alle komplikasjoner dette kunne dra med seg. Vi visste endel om dette, men nederlaget var likevel uendelig.

Mamma og joachim var hos meg hele tiden, både på føden og nede på intensivavdelingen. Etter jeg hadde ligget på intensiven et døgn og kjent en bebi jeg hadde fått beskjed om at mest sannsynlig ikke kom til å overleve, ligge inni magen og sparke og bevege seg, kom mamma, Joachim, legen, jordmor og en sykepleier ned til meg og skulle undersøke magen min med ultralyd. Jeg var ganske så borte da, etter å ha ligget en natt nesten uten noe søvn, fått masse beroligende, og diverse andre greier. Dem sto lenge å så på skjermen. Skjermen var snudd en annen veg enn jeg lå, så jeg lå egentlig bare å maste om alt var greit. Så snur legen seg mot meg og sier at hjertet til Nellie ikke slår lenger.

...Jeg ble helt knust. Jeg klarte ikke å styre meg, og hulket så jeg ristet der jeg lå. Jeg skjønte at nå var alt over. I full panikk tryglet jeg og ba om å bli lagt i narkose, så dem kunne ta henne ut. Dette ville dem absolutt ikke, og legen insisterte på at jeg skulle føde vanlig. Jeg følte meg så urettferdig behandla, og spurte om dem virkelig ikke var vettuge. Om dem virkelig mente at jeg, etter all denne psykiske smerten i tillegg skulle måtte føde mitt eget døde barn. Og ja, det mente dem. Dem prøvde å forklare meg at dette kom til å være veldig viktig for meg psykisk i tiden etterpå, og at vi da kunne få møte henne, uten at jeg hadde vært i narkose. Dem ville heller ikke operere meg, da dette kunne skade livmoren min veldig, med tanke på senere svangerskap. Jeg ble kjørt opp til rommet vårt på føden, fikk hjelp av mamma til å stelle meg, fikk spist litt, og så skulle jeg få tabletten som skulle sette i gang fødselen.

Jeg tok tabletten, og la meg i senga. Joachim lå i senga si, og mamma lå i stolen. Vi sovnet alle tre, og etter cirka 1,5 time startet riene. Jeg hadde mamma og Joachim med meg hele tiden. Vi hadde det ganske koselig tross alt, og lo og utforsket rie-apper på tlf. Riene kom oftere og oftere, og varte lenger og lenger. Jeg sa flere ganger allerede fra dagen vi kom på sykehuset at jeg ikke skulle ha epidural. Etter cirka 3-4 timer med rier hvert 2.minutt som varte i circa 1 minutt, ville jordmor veldig gjerne at jeg skulle ta imot epiduralen. Ikke bare fordi hun syns jeg burde slappe av, men også fordi jeg hadde veldig høyt blodtrykk som følge av svangerskapsforgiftningen, og at epiduralen da skulle hjelpe til så blodtrykket roet seg, til tross for at jeg sto på høy dose blodtrykkssenkende tabletter. Siden epiduralen kunne hjelpe på blodtrykket, så takket jeg ja til epidural, selv om jeg har hørt skrekkhistorier om hvor vondt dette er. En annen grunn til at jeg ikke ville tillate meg selv epidural, var at jeg tenkte at så lenge barnet vårt måtte bøte med livet på grunn av at jeg ble syk, så skulle jeg hvertfall tåle den smerten. Et barn hadde faktisk dødd på grunn av noe kroppen min gjorde feil. Da skulle hvertfall kroppen min få kjenne på den smerten.

Det kom en anestesilege som skulle sette epiduralen. Han var veldig flink, og jeg kjente nesten ingenting, til tross for at han måtte stikke to ganger. Vi merket på han at han syns hele situasjonen var tragisk. Han klarte ikke å se oss i øynene en eneste gang mens han drev på. Han så kun mamma inn i øynene en gang da han sa hadet og gikk. Etter epiduralen begynte å virke, sovnet vi en stund igjen, og jeg hadde ingen tegn til smerter. Vi fryktet da at det kom til å dra ut i flere timer nå, og at fødselen hadde stoppet opp litt. Men plutselig rundt kl 23.00 fikk jeg nye type smerter og det gikk ikke lenge før press-riene kom.

Jeg husker så godt da jeg kjente at det snart var over og jordmor ba meg presse en siste gang? En siden av meg begynte å presse, mens en anna side av meg ropte "STOPP". Jeg skjønte da at når jeg nå presser en siste gang, og jordmor drar henne ut, så får jeg henne aldri tilbake 💔 Jeg vil da aldri få muligheten til å kjenne sparkene og bevegelsene hennes lenger. Vi braste sammen i gråt alle tre, da hun var ute. Vi hørte hverken barneskrik, kjente ingen puls, og hun fikk heller ikke føle vår nærhet. Det gikk nå også virkelig opp for Joachim hva som hadde skjedd, og at han ikke fikk noe liv sammen med dattera si, slik han og alle vi andre hadde sett for oss.

Vi fikk tilbringe tid sammen med henne, fikk tatt bilder og grått. Dagene etter hadde vi masse besøk av familie, vi fikk kjempegod oppfølging av jordmødrene og legene på føden og fikk snakke med presten. Likevel var det veldig slitsomt og vondt å være der. Hele døgnet hørte vi barneskrik, og hvis vi gikk oss en tur i gangen eller ned i kafeen var det fullt av lykkelige foreldre og pårørende som endelig hadde fått et nytt familiemedlem (eller to). Dette gjorde at jeg etter kun et døgn etter fødsel insisterte på å reise hjem, imot legens vilje. Jeg hadde en legetime allerede dagen etter, fra tidligere avtale, så det ble så jeg fikk reise hjem på eget ansvar, noe hun også skrev i epikrisen. Vi ble da hentet av mamma og stefaren min eftan den 5.januar.

Det var helt forferdelig å reise fra sykehuset å vite at jenta vår skulle være igjen der helt alene, for så å skulle bli sendt til Ullevål for obduksjon og klargjørelse til begravelsen hennes. Det var virkelig ikke slik vi så for oss at dette skulle ende. Vi skulle jo reise derfra med dattera vår, som vi skulle få hver eneste dag for resten av livet sammen med. Nå må vi istedenfor gledes oss over at vi har en grav vi kan gå til å besøke henne på. Men når situasjonen ble som den ble, så er vi oppi det hele likevel uendelig glad for at vi nå har en gravplass for henne ❤

Vi hadde aldri i verden klart det her uten den utrolige familien vi har. Alle foreldrene og søsknene våre var inne i oslo å besøkte oss flere ganger, dem passa huset vårt, katten vår, ryddet bort jula, vasket klær, kjøpte ting til oss, og ikke minst støttet oss hele vegen. Dem ga aldri opp håpet. Det var også meningen at faren min og stemora mi skulle komme innover å feire nyttårsaften med oss, men dette fikk vi desverre ikke lov til på grunn av formen min. Alle satte livene sine på vent kun for vår skyld. <3 

Her hadde jeg nesten akkurat kommet til intensivavdelingen. Dagen før Nellie døde inne i magen, og dagen før jeg fødte. 




Her var jeg endelig tilbake på rommet vårt oppe på fødeavdelingen. Joachim er og har vært helt utrolig denne tiden!


Dette bildet ble tatt kun kort tid før jeg fødte  .


Her er første og eneste bilde av den lille familien vår.






Her trilles Nellie ut av pappan sin. Siste gang vi så henne. 




Har satt opp noen av tingene Nellie skulle ha på rommet sitt, på kommoden på rommet vårt. Smokkene hennes, bamsen, bilder, kort fra fødeavdelingen og avstøpning av føttene hennes.


Graven hennes. Bildet er tatt fra kvelden den dagen hun ble begravd.


Vi har fått så utrolig masse fine blomster av folk. Helt utrolig.


Fått ordnet noe pynt på graven, men mangler ennå å få bestilt stein til henne.


 

Les mer i arkivet » Juni 2017 » Januar 2017
hits