Vårt livs største mareritt ...

De siste dagene har mange naturligvis lurt på hva som har skjedd med oss, og spurt hva som egentlig skjedde i forhold til svangerskapet og grunnen for at ting ble som det ble. Og for å gjøre det enklest og klarest mulig bestemte jeg meg for å skrive det her på en blogg, slik at detaljer ikke blir glemt, og at ting ikke blir spekulert om. Jeg har prøvd å skrive så detaljert som mulig, men samtidig så enkelt som mulig. Det er ikke alt man får med i et slikt innlegg, og det er ikke alle detaljer man husker heller, da man opplever noe slik og er såpass dårlig form i visse perioder av innleggelsen.Jeg kommer ikke til å legge ut noen bilder av Nellie, da dette blir for privat. Men jeg legger ut noen bilder av resten av oppholdet på Rikshospitalet.

Hele livet har jeg hatt en følelse av at jeg er en av dem som aldri kommer til å bli gravid, og at jeg aldri skulle få muligheten til å bli mamma. Jeg har egentlig aldri hatt noen grunn til å tro det, men har likevel bare hatt en følelse av det. Og når jeg da fikk vite i 2011/2012 at jeg hadde en cyste på hver av eggstokkene, så følte jeg at min sjanse hvertfall var borte. Jeg fryktet det verste, og var redd jeg da måtte fjerne eggstokkene også. Heldigvis gikk operasjonen bra, til tross for litt komplikasjoner med at den ene cysten sprakk og operasjonen tok noen timer lenger enn forventet. Dem måtte skylle buken med flere liter vann, og jeg slet en del i ettertid med traumer i underbevisstheten som førte til at jeg ofte besvimte da jeg dusjet og ikke taklet det å drikke rent vann engang. Dette bedret seg heldigvis veldig etter et års tid, og ting ble som normalt igjen. Selv om redselen fortsatt var der for at jeg ikke kunne få barn, selv om ingenting tilsa at det skulle stemme. Så i august/september 2015 kjøpte jeg og Joachim oss hus som vi pusset opp og slo oss til ro i.

Vi fant etterhvert ut at vi var klare for å stifte familie, og det tok ikke mange månedene fra jeg sluttet på p-piller før jeg ble gravid. Vi trodde ikke våre egne øyne når vi så at testen viste positiv, så vi reiste til legen og leverte en urinprøve med en gang. Denne viste også positiv, og vi var i lykkerus. Vi ringte rundt til hele familien med en gang, og dem ble også helt i ekstase. Det var nesten for godt til å være sant. De første månedene slet jeg veldig med kvalme og oppkast, men jeg var likevel overlykkelig over situasjonen. Etter uke 15 var kvalmen borte, og jeg kunne endelig jobbe igjen, da jeg kun kastet opp om morgenen og noen ganger om kveldene. Jeg var så glad da jeg kunne svare folk at "jeg har ingen plager", da dem spurte hvordan formen min var. Vi gledet oss så til tiden fremover med forberedelser og til jul, og jeg husker at allerede fra første uka jeg visste jeg var gravid, så visste jeg hvilken kjole jeg skulle bruke julekvelden.

Den 18.desember skulle vi på julegaveshopping til Sverige med mamma, stefaren min, søstera mi, kjæresten hennes, og foreldrene til Joachim, noe vi gledet oss veldig til. Jeg kjørte denne dagen, siden Joachim hadde vært på julebord kvelden før. Plutselig mens vi satt i bilen fikk jeg kraftige menssmerter, og ble veldig bekymret. Hele dagen gikk jeg med menssmerter, og alle vi var med sa jeg skulle ringe sykehuset. Jeg lurte meg selv til å tro at dette var helt normalt, og at det kom til å gi seg etterhvert. På hjemreisen kjørte Joachim, og jeg la setet helt bakover og hadde fortsatt veldig smerter. Joachim insisterte da på at jeg skulle ringe føden, så jeg gjorde det. Hun jeg snakket med da var veldig hyggelig, og sa at jeg var hjertelig velkommen dit for en undersøkelse, men vi ble etterhvert enige om at siden jeg ikke blødde så kunne jeg avvente hvis jeg ville det. Vi kom hjem og smertene roet seg. Så jeg trøstet meg da med at jeg bare var sliten.

Morgenen etter gikk jeg som vanlig på toalettet, og det var da det hele startet. Toalettet var fult av blod og jeg raste sammen... Vi ringte føden og kastet oss i bilen. Der ble vi tatt veldig godt i mot, og ble undersøkt i løpet av 20 minutter fra vi ringte og reiste hjemmefra. Det dem fant da var et hematom på 3,5 cm i diameter på morkaken. Jeg ble naturligvis veldig redd, men dem sa dem skulle gi meg tett oppfølging og betrygget meg med at et slikt hematom kunne man gå med hele svangerskapet, men det kunne også i bestefall forsvinne etter alt fra 4 dager til 2 mnd. Vi ble sendt hjem, og var ganske betrygget, men samtidig veldig bekymret naturligvis. Etter et døgn ga blødningen seg, men jeg lurte meg selv til å tro at jeg kjente lite liv, så kvelden den 21.desember ringte vi for å spørre om vi kunne komme en tur, kun for å få høre om alt var greit med bebien. Og det var det, men hematomet var uforandret. Hverken forbedret eller forverret.. Vi hadde egentlig fått time til kontroll den 22.desember, men droppet da denne, siden dem ga oss full undersøkelse kvelden den 21.desember. Morgenen 24.desember våknet jeg til blodbad i toalettet igjen, og verden raste da på nytt. Vi tilbrakte da dagen på sykehuset, og dem styra da veldig med det ene og det andre. Først var den inne på tanken om svangerskapsforgiftning, så var dem borte fra den tanken. Jeg hadde utslag på det meste på urinstiksen, deriblandt proteiner, som kan være et tegn på dette, og blodtrykket mitt målte dem av alle ting med elektrisk apparat... Noe jeg reagerte på, så dem målte det manuelt etterpå. Dette så da greit ut, sa dem. Jeg spurte om det var muligheter for å bli sendt til Rikshospitalet, der dem er spesialister på premature fødsler helt fra uke 22. Men dette ville dem ikke, siden jeg kun var i uke 23+4. Dette var en lege som jeg ikke hadde vært borti tidligere. Hun sa til oss at hvis hun ringte til Rikshospitalet og fortalte om situasjonen, så ville hun bare få til svar at «dette bryr vi oss ingenting om», så da stolte vi på det, selv om vi syntes det var rart.

Så neste kontroll da, var dagen før nyttårsaften, 30.desember. Vi kom da til Hamar sykehus, og det var samme legen som hadde undersøkt meg første gangen, som nå skulle se på meg igjen. Hun så da at hematomet fortsatt var uforandret, men at jeg hadde svært lite fostervann. Hun ringte derfor Rikshospitalet med en gang, og jeg fikk satt en lungemodningssprøyte som skulle klargjøre bebien vår for å komme ut, og så reiste vi innover. Der ble vi møtt av utrolig mange snille og flinke folk som visste hva dem drev med. Vi ble undersøkt av en legen samme kvelden vi kom, og dem skulle da finne ut hvorfor det var så lite fostervann. Dem mistenkte både at vannet kunne ha gått uten at jeg hadde merket det, men dette var lite sannsynlig, eller at det kunne være en konstant lekkasje. Det ble tatt blodprøver, blodtrykk og urinprøver mange ganger om dagen, og dem jobbet på spreng for å kartlegge hva som hadde skjedd. Selv om dem sa at dem skulle gjøre alt for at dette skulle gå bra, så var dem hele tiden veldig klare på at "mor er viktigst", noe som var veldig vondt for meg å høre. Jeg hadde ikke den meningen i det hele tatt. Det jeg aller helst skulle ønske, var at Joachim nå hadde sittet som en stolt far sammen med dattera si. Ettersom dagene gikk ble jeg dårligere og dårligere form, selv om jeg ikke merket så mye selv enda, og ville heller ikke tillate meg det. Jeg fikk påvist alvorlig svangerskapsforgiftning, ble satt på blodtrykksenkende tabletter, og ble brått sendt ned på intensiven etter å ha fått satt inn ballong. Der lå jeg til observasjon med en sykepleier ved siden av meg hele døgnet. Jeg fikk satt inn flere venfloner, arteriekran og fikk magnesium og ringer intravenøst. Magnesiumen skulle holde forgiftningen i sjakk, men jeg hadde likevel antydninger til kramper stort sett hele døgnet. Samtidig som alt dette skjedde, fikk vi beskjed om at dette mest sannsynlig ikke kom til å gå bra, men at alt håp ikke var ute. Vi fikk også snakke med 3 barneleger om risikoen ved en så tidlig fødsel og alle komplikasjoner dette kunne dra med seg. Vi visste endel om dette, men nederlaget var likevel uendelig.

Mamma og joachim var hos meg hele tiden, både på føden og nede på intensivavdelingen. Etter jeg hadde ligget på intensiven et døgn og kjent en bebi jeg hadde fått beskjed om at mest sannsynlig ikke kom til å overleve, ligge inni magen og sparke og bevege seg, kom mamma, Joachim, legen, jordmor og en sykepleier ned til meg og skulle undersøke magen min med ultralyd. Jeg var ganske så borte da, etter å ha ligget en natt nesten uten noe søvn, fått masse beroligende, og diverse andre greier. Dem sto lenge å så på skjermen. Skjermen var snudd en annen veg enn jeg lå, så jeg lå egentlig bare å maste om alt var greit. Så snur legen seg mot meg og sier at hjertet til Nellie ikke slår lenger.

...Jeg ble helt knust. Jeg klarte ikke å styre meg, og hulket så jeg ristet der jeg lå. Jeg skjønte at nå var alt over. I full panikk tryglet jeg og ba om å bli lagt i narkose, så dem kunne ta henne ut. Dette ville dem absolutt ikke, og legen insisterte på at jeg skulle føde vanlig. Jeg følte meg så urettferdig behandla, og spurte om dem virkelig ikke var vettuge. Om dem virkelig mente at jeg, etter all denne psykiske smerten i tillegg skulle måtte føde mitt eget døde barn. Og ja, det mente dem. Dem prøvde å forklare meg at dette kom til å være veldig viktig for meg psykisk i tiden etterpå, og at vi da kunne få møte henne, uten at jeg hadde vært i narkose. Dem ville heller ikke operere meg, da dette kunne skade livmoren min veldig, med tanke på senere svangerskap. Jeg ble kjørt opp til rommet vårt på føden, fikk hjelp av mamma til å stelle meg, fikk spist litt, og så skulle jeg få tabletten som skulle sette i gang fødselen.

Jeg tok tabletten, og la meg i senga. Joachim lå i senga si, og mamma lå i stolen. Vi sovnet alle tre, og etter cirka 1,5 time startet riene. Jeg hadde mamma og Joachim med meg hele tiden. Vi hadde det ganske koselig tross alt, og lo og utforsket rie-apper på tlf. Riene kom oftere og oftere, og varte lenger og lenger. Jeg sa flere ganger allerede fra dagen vi kom på sykehuset at jeg ikke skulle ha epidural. Etter cirka 3-4 timer med rier hvert 2.minutt som varte i circa 1 minutt, ville jordmor veldig gjerne at jeg skulle ta imot epiduralen. Ikke bare fordi hun syns jeg burde slappe av, men også fordi jeg hadde veldig høyt blodtrykk som følge av svangerskapsforgiftningen, og at epiduralen da skulle hjelpe til så blodtrykket roet seg, til tross for at jeg sto på høy dose blodtrykkssenkende tabletter. Siden epiduralen kunne hjelpe på blodtrykket, så takket jeg ja til epidural, selv om jeg har hørt skrekkhistorier om hvor vondt dette er. En annen grunn til at jeg ikke ville tillate meg selv epidural, var at jeg tenkte at så lenge barnet vårt måtte bøte med livet på grunn av at jeg ble syk, så skulle jeg hvertfall tåle den smerten. Et barn hadde faktisk dødd på grunn av noe kroppen min gjorde feil. Da skulle hvertfall kroppen min få kjenne på den smerten.

Det kom en anestesilege som skulle sette epiduralen. Han var veldig flink, og jeg kjente nesten ingenting, til tross for at han måtte stikke to ganger. Vi merket på han at han syns hele situasjonen var tragisk. Han klarte ikke å se oss i øynene en eneste gang mens han drev på. Han så kun mamma inn i øynene en gang da han sa hadet og gikk. Etter epiduralen begynte å virke, sovnet vi en stund igjen, og jeg hadde ingen tegn til smerter. Vi fryktet da at det kom til å dra ut i flere timer nå, og at fødselen hadde stoppet opp litt. Men plutselig rundt kl 23.00 fikk jeg nye type smerter og det gikk ikke lenge før press-riene kom.

Jeg husker så godt da jeg kjente at det snart var over og jordmor ba meg presse en siste gang? En siden av meg begynte å presse, mens en anna side av meg ropte "STOPP". Jeg skjønte da at når jeg nå presser en siste gang, og jordmor drar henne ut, så får jeg henne aldri tilbake 💔 Jeg vil da aldri få muligheten til å kjenne sparkene og bevegelsene hennes lenger. Vi braste sammen i gråt alle tre, da hun var ute. Vi hørte hverken barneskrik, kjente ingen puls, og hun fikk heller ikke føle vår nærhet. Det gikk nå også virkelig opp for Joachim hva som hadde skjedd, og at han ikke fikk noe liv sammen med dattera si, slik han og alle vi andre hadde sett for oss.

Vi fikk tilbringe tid sammen med henne, fikk tatt bilder og grått. Dagene etter hadde vi masse besøk av familie, vi fikk kjempegod oppfølging av jordmødrene og legene på føden og fikk snakke med presten. Likevel var det veldig slitsomt og vondt å være der. Hele døgnet hørte vi barneskrik, og hvis vi gikk oss en tur i gangen eller ned i kafeen var det fullt av lykkelige foreldre og pårørende som endelig hadde fått et nytt familiemedlem (eller to). Dette gjorde at jeg etter kun et døgn etter fødsel insisterte på å reise hjem, imot legens vilje. Jeg hadde en legetime allerede dagen etter, fra tidligere avtale, så det ble så jeg fikk reise hjem på eget ansvar, noe hun også skrev i epikrisen. Vi ble da hentet av mamma og stefaren min eftan den 5.januar.

Det var helt forferdelig å reise fra sykehuset å vite at jenta vår skulle være igjen der helt alene, for så å skulle bli sendt til Ullevål for obduksjon og klargjørelse til begravelsen hennes. Det var virkelig ikke slik vi så for oss at dette skulle ende. Vi skulle jo reise derfra med dattera vår, som vi skulle få hver eneste dag for resten av livet sammen med. Nå må vi istedenfor gledes oss over at vi har en grav vi kan gå til å besøke henne på. Men når situasjonen ble som den ble, så er vi oppi det hele likevel uendelig glad for at vi nå har en gravplass for henne ❤

Vi hadde aldri i verden klart det her uten den utrolige familien vi har. Alle foreldrene og søsknene våre var inne i oslo å besøkte oss flere ganger, dem passa huset vårt, katten vår, ryddet bort jula, vasket klær, kjøpte ting til oss, og ikke minst støttet oss hele vegen. Dem ga aldri opp håpet. Det var også meningen at faren min og stemora mi skulle komme innover å feire nyttårsaften med oss, men dette fikk vi desverre ikke lov til på grunn av formen min. Alle satte livene sine på vent kun for vår skyld. <3 

Her hadde jeg nesten akkurat kommet til intensivavdelingen. Dagen før Nellie døde inne i magen, og dagen før jeg fødte. 




Her var jeg endelig tilbake på rommet vårt oppe på fødeavdelingen. Joachim er og har vært helt utrolig denne tiden!


Dette bildet ble tatt kun kort tid før jeg fødte  .


Her er første og eneste bilde av den lille familien vår.






Her trilles Nellie ut av pappan sin. Siste gang vi så henne. 




Har satt opp noen av tingene Nellie skulle ha på rommet sitt, på kommoden på rommet vårt. Smokkene hennes, bamsen, bilder, kort fra fødeavdelingen og avstøpning av føttene hennes.


Graven hennes. Bildet er tatt fra kvelden den dagen hun ble begravd.


Vi har fått så utrolig masse fine blomster av folk. Helt utrolig.


Fått ordnet noe pynt på graven, men mangler ennå å få bestilt stein til henne.


 

21 kommentarer

Cecilie

17.01.2017 kl.20:42

Så utrolig trist å lese! Sender min dypeste kondolanse til dere <3

denutroligereisen89

17.01.2017 kl.20:59

Tårene triller her jeg sitter. Kan ikke forestille meg hvor grusomt det må ha vært for deg/dere! <3 Kondolerer så masse også håper jeg at du tar vare på deg selv i denne tøffe og brutale tiden! <3

17.01.2017 kl.21:44

Vibekee

17.01.2017 kl.21:46

Jenta mi 😢

Skulle ønske jeg kunne ta vekk alt det vonde...

Utrolig glad for at vi fikk beholde deg, oppi alt dette triste ❤❤❤

Pelle

17.01.2017 kl.21:47

❤❤

Lill Regine

17.01.2017 kl.21:57

Utrolig hjerterått å lese.. Kjære Anne Marthe og Joachim; dere er så ufattelig sterke! Mye fordi dere ikke har noe annet valg, men att dere i det hele tatt skriver om dette, står opp om Mårran osv- viser hvor ufattelig tøffe dere er! Tenker på dere<3

Hege

17.01.2017 kl.21:58

Så trist❤❤❤. Tårene triller når jeg leser dette😢. Føler med dere❤❤❤

Camilla

17.01.2017 kl.22:03

❤😢

Tonje

17.01.2017 kl.22:10

Blir sittende med klump i halsen og rynker i pannen... Hjerterått og fryktelig urettferdig. Flotte, unge, friske mennesker.. Hvorfor skulle dette skje dere? Så godt dere har hverandre, og så mye gode folk rundt dere. Føler med dere i sorgen.

Vi tenker masse på deg, og savner den gode, snille, engasjerte Anne Marthe vår på jobb. Gleder oss til du kommer tilbake - men ta tiden du trenger <3

Renate og Kim

17.01.2017 kl.22:27

Så utrolig vondt og trist å lese 😢 Her kom det noen tårer fra begge to 😢 Dere er så sterke, Anne Marthe og Joachim ❤️ Og vi tenker masse på dere!!

Helen therese Johansen

17.01.2017 kl.22:43

Så utrolig trist å lese :,( har ikke ord. Ord blir fattige. Tenker utrolig mye på dere. <3

Kondolerer til dere alle <3

Else Halmrast

17.01.2017 kl.23:12

Kondolerer så masse til dere begge to og familien! ❤️

Brit Eva

17.01.2017 kl.23:33

Trist og lese😢 kondolerer masse til dere❤

Bente

18.01.2017 kl.01:44

Kondolerer til dere alle 💕 Sitter å leser om deres smerte og tårene triller. Tøff er du som skriver på denne måten,men samtidig håper jeg at det kanskje etterhvert blir som litt terapi for deg 💕

Astrid

18.01.2017 kl.05:56

Kjære dere!

Føler så inderlig med dere❣

Vi opplevde det samme for 17 år siden. Kontakt meg gjerne om jeg kan være til støtte.

Masse trøsteklemmer fra Astrid

Karoline

18.01.2017 kl.08:34

Ord blir fattige 😢 Hvil i fred, lille Nellie🌹 Dere er ufattelig sterke, ta vare på hverandre ❤️

Heidi Holmlund

18.01.2017 kl.10:58

Jeg kjenner ikke dere, men tårene triller av å lese den sterke og utrolig triste historien din, og se de sterke bildene, de sier mer enn tusen ord..😢 Kondolerer så mye, uendelig trist at det ender slik..❤ Ord blir fattige, og jeg kan ikke forestille meg hvor forferdelig vondt dette må være.. Ta vare på hverandre i denne vonde tiden❤

Sølvi Pedersen

18.01.2017 kl.19:51

Kondolerer. Det var veldig sterkt og vondt å lese. Men veldig tøft og enestående gjort av dere. Føler med dere. Stå på dere er sterke ❤

Helene

18.01.2017 kl.20:14

Så trist å lese Anne Marte. Kondolerer så mye!🌸

Anna Sophie

19.01.2017 kl.01:34

Ord blir fattige og jeg sitter her med et sår hjerte bare av å lese hva dere har vært gjennom. Tårene renner, og jeg kan ikke forestille meg hva slags smerte helvete du og Joachim har opplevd. Du virker som en flott og sterk dame som i det heletatt klarer å skrive om dette. Og jeg tviler ikke et sekund på at du kommer til å bli en kjempe flott mamma til deg og Joachims fremtidige barn, det har du vist oss alle ved all den kjærligheten du hadde for lille Nellie. Bildene sier virkelig mer enn tusen ord.Dere er sterke som klarer å dele dette med oss, og unner dere at dere har hverandre. Jeg skal tenke på deg og din lille familie mens jeg sender mine dypeste kondolanser til deg og Joachim.

28.01.2017 kl.01:15

❤❤

Skriv en ny kommentar

Anne Marthe Tolvstad

Anne Marthe Tolvstad

21, Hamar

tanker rundt det å få livet snudd på hodet, ved å føde sitt døde barn...

Kategorier

Arkiv

hits