Når alt føles håpløst, og man mister håpet

I starten av hele dette marerittet følte jeg meg optimistisk, og hadde virkelig troen på at dette skulle jeg komme meg greit gjennom, sammen med Joachim. Han er tross alt helt utrolig, og støtter meg uansett hvor trist og fortvilet jeg har vært disse dagene. Vi planla begravelse, gjennomførte begravelsen, reiste på hyttetur, hygga oss og var sosiale.

Nå etter Joachim har begynt å jobbe igjen, innser jeg at det var han som var hele grunnen til at jeg klarte dette på den måten jeg gjorde de første dagene. Jeg støttet meg på han til alle døgnets tider, og følte meg trygg. Nå står jeg opp alene om morgenen, og kommer meg ingen steder. Eneste stedene jeg har vært alene til nå, er hos legen, og de gangene jeg skal dit, sørger jeg for å komme akkurat presis for å slippe å sitte på venterommet i frykt for å møte noen jeg kjenner.

Det har de siste dagene gått fra å føles vanskelig til nå å føles helt håpløst.

Man mister helt troen på at ting skal gå bra, når man innser at man ikke en gang kan gå på butikken uten å føle seg mislykket. Når det å se folk man kjenner rett inn i øynene blir et problem, skjønner man at ting ikke er på veg i riktig retning.  Å gå gråtende ut igjen fra en butikk, fordi man føler seg slem over og ikke se ordentlig på folk er ingen følelse jeg ønsker leve med.

Det er vondt å innrømme, men jeg gjør også alt jeg kan for å slippe å havne i situasjoner der jeg kanskje vil komme til å tenke på Nellie, eller i verstefall måtte snakke om det som har skjedd. Det er vanskelig for meg å få besøk av folk jeg ikke har møtt siden jeg gikk gravid, og det er vanskelig for meg å være i store forsamlinger. Jeg er redd for at folk jeg omgås skal ta opp dette temaet, og redd for å selv ødelegge stemningen ved å kanskje bryte sammen, slik som ofte har skjedd hjemme/i bilen de siste dagene.

Det skremmer meg også veldig at jeg i det siste har følt det vanskelig å snakke med familie om det som har skjedd. I starten var det det eneste jeg ville? Å snakke med familie, og få bekreftelser på at ting ikke er ens egen feil, og bekreftelser på at ting går bra. Så fort noen i familien tar opp dette temaet eller noe rundt det, svarer jeg kort og konkret, og later som om alt er greit. Det hjelper ikke lenger å høre at ting vil gå bra, når man ikke har troen selv.

Det er også veldig vondt å føle på at folk forventer at man allerede nå skal klare å gå ut i jobb igjen. Så klart er det å komme ut i jobb igjen noe jeg ønsker. Jeg elsker jo jobben min, kollegene mine er supre og det å leve en normal hverdag er alt jeg ønsker, men når jeg ikke føler at jeg klarer «å ta vare på meg selv», er det vanskelig for meg å se for seg hvordan jeg skal klare å ta vare på andre.  

De siste dagene har jeg tenkt mye på det å søke profesjonell hjelp. Jeg skulle gjerne ønske, og hadde veldig troa på at dette var noe jeg skulle komme meg gjennom uten hjelp utenfra, men når man for hver dag innser at ting bare blir verre og verre, må man nesten bare prøve. Jeg føler meg som en taper som trodde at jeg, av alle, skulle klare å takle en slik situasjon.

Å leve i en hverdag man ikke er lykkelig i er vondt, det er vondt og aldri føle at man lykkes, og det er vondt og hele tiden føle på et savn. Hele dagen går jeg med en trang om å reise til graven hennes, og bare sitte der i timesvis, og håpe at man en gang går tom for alle de vonde tårene som hele tiden presser på. Men slik er det dessverre ikke, og det er så vondt å vite.

"Aldri fikk ditt øye speile jordens skjønnhet, lysets prakt. Aldri fikk ditt øre høre gode ord vi skulle sagt."
 



 

5 kommentarer

Lill Regine

26.01.2017 kl.19:08

Kjære Anne Marthe <3 vondt å lese at du har så vondt, selv om noe annet hadde vært unaturlig. Jeg tenker att det kanskje er lurt å oppsøke noen å prate med! Det er absolutt ikke noe nederlag, selv om det føles sånn. Men absolutt så skjønner jeg at det føles sånn, og jeg synes du skal gjøre det du føler er riktig. Stor klem ❤

Trude

26.01.2017 kl.19:15

Sender deg tusen hjerter og varme klemmer!!❤️❤️❤️

Madelen

26.01.2017 kl.19:24

Syns du skal tillate deg å være sårbar, og reaksjonen din er ikke noe unormal 💜 å snakke med noen profesjonelle er uke sikkert er så dumt på sikt hvis det vanskelige forblir vanskelig <3 setter pris på din åpenhet rundt dette, de som er glad i deg forstår 💜

Vibekee

26.01.2017 kl.19:42

Alle veier i sorgen er normal ❤

Du skal gjennom mange prøvelser, tanker, bekymringer, frustrasjon, sinne og angst..

Livet ditt vil sakte bli lettere å leve igjen, selv om det ikke føles slik hver dag.

Vi er her for deg og vil gjøre alt vi kan for at du skal få det bedre etterhvert. Dette er en voldsom sorg som berører oss alle og som ingen kan forestille seg hvordan er.

det å få komme i en samtalegruppe kan jo være en ide, og/eller profesjonell hjelp. Det er flere som har et barn for lite, så det finnes sikkert grupper.

Vi skal hjelpe deg, kjære du ❤ så du sakte men sikkert kan bevege deg mot et normalt og lykkelig liv igjen, selv om du alltid vil ha denne sorgen i hjertet ditt ❤❤❤

Sunniva

27.01.2017 kl.14:36

Kjære kjære deg . ❤

Din reaksjon er ikke uvanlig , alle er vi forskjellige. . Det er ikke lett å komme i gang med vanlige rutiner etter et sånt tap . . Og det vil ta tid . Smerten vil alltid være der , den vil bare bli lettere å leve med etter hvert 🌻

Syns du skal høre på deg selv å kanskje snakke med noen som kan hjelpe deg . . Det er ikke en svakhet, men styrke å innrømme at ting er vanskelig 💪

Masse varme tanker til deg og dine 💞

Skriv en ny kommentar

Anne Marthe Tolvstad

Anne Marthe Tolvstad

22, Hamar

tanker rundt det å få livet snudd på hodet, ved å føde sitt døde barn...

Kategorier

Arkiv

hits